Jeg kom til skade for å si at NBF ikke har hatt kvinnelig president. Det stemmer selvsagt ikke, fordi Ambjørg Amundsen holdt sjefsklubba i årene 1967-71.

For noen dager siden fikk jeg vite at Jostein Sørvoll takker for seg etter en periode og ønsker avløsning når tida kommer til vårens generalforsamling. HER KAN DU LESE Jostein sin oppsummeringa av året.

Evå Flått har opparbeidet seg god erfaring som medlem av styret i NBF, nå som visepresident under Sørvoll sin ledelse. Valgkomiteen er godt i gang med sitt arbeid med å finne de personene som skal lede oss videre og jeg vet at de har spurt Eva om å stille. Hun vil ikke kommentere dette utover at hun bekrefter at hun er spurt og er i utgangspunktet positiv.. Når Eva er klar og inntillingen offisiell, håper jeg å få en aldri så liten prat med henne.



______________________________________________________--

Fram til i dag har ikke Reidar Lien ønsket å uttale seg om artikkelen til Christian Vennerød i siste BIN. Jeg har korrespondert med Lien den siste tiden og nå forteller han at han ikke lenger kan la påstandene stå umotsagt. Her er det han ønsker å si i denne omgang:

“Da jeg leste Christian Vennerøds faktisk ganske interessante artikkel om «Juksemakere gjennom tidene», forholdt jeg meg relativt rolig, selv om jeg synes BIN burde avholdt seg fra å trykke udokumenterte spekulasjoner eller henge ut avdøde personer.  Men Vennerøds oppfølgingsartikkel «Det kan ikke skje hos oss?» er så sjokkerende, så tendensiøst vinklet, og så spekulativ vedrørende min makker Per Breck og meg selv, at det er innlysende at den ikke kan bli stående uimotsagt.  Det skylder jeg både alle som føler at de er «på vår side» og ikke minst min makker Per Breck, som har vært til dels alvorlig syk i flere år og derfor naturlig nok ikke har så lett for å forsvare seg.  Men mitt tilsvar her blir også det eneste i denne saken, uavhengig av hva BIN heretter finner det for godt å bringe til torgs.”

I neste BIN kommer han med et kraftig tilsvar til Christian Vennerød sine artikler. Lien ønsker ikke å fortelle mer om innholdet foreløpig. Årets siste BIN går i trykken i disse dager, sånn at du slipper å vente veldig lenge.



 
For dere om ikke har fulgt saken, gir jeg en kort oppsummering.
 
De fleste som leser sida mi har fått med seg at Christian Vennerød i siste BIN ga juksesaken et norsk ansikt. I alle fall mente Vennrød at det var på sin plass å skrive at Breck-Lien ikke spilte hederlig. Tidligere generalsekretær og president Bjørn Larsen blir også omtalt på en ikke særlig positiv måte. Det har kommet mange reaksjoner på artikkelen og de fleste stiller spørsmålstegn ved hvilke motiver som ligger bak denne type udokumenterte påstander. Ikke minst siden en av aktørene er død og en annen er indisponert for å forsvare seg. Jeg forstår på Lien sitt innlegg over at det kommer en oppføringsartikkel i neste BIN. Den har nok han fått lese, mens vi andre må vente noen dager.
 
Vennerød har forsvart sitt innlegg og mener at det er journalistisk viktig å belyse også saker som ikke har vært oppe til doms, men som enkeltpersoner mener å ha belegg for. "De journalistiske og historiske metodene er ikke de samme som rettsvesenet forholder seg til", sier han. BIN sin redaktør har stilt seg bak Vennerød og har gjentatte ganger forsvart at det var riktig å kringkaste beskyldningene. Brogeland bekrefter likevel at verken han eller Vennerød har beviser for sine påstander. Sitat: " Etter mitt syn fremkom det ikke håndfaste og åpenbare bevis på juks, men basert på det totale bildet kan jeg vanskelig se at Wolffs uttalelser kan klassifiseres som usanne rykter og spekulasjoner."

Hva en journalist kan skrive i et magasin på "Bridge i Norge", vil alltid være diskutabelt. Det stilles andre krav til dokumentasjon i et blad "for særskilt interesserte", enn for eksempel om det samme blir sagt på NRK-Nyheter. Likevel gjelder "Vær varsom-plakaten", der en hver som skriver om andre mennesker har et ansvar for å vurdere om en overskrider de presseetiske grensene. Les mer om dette i linken over.
 
Den yngre garde bridgespillere kjenner kanskje ikke til navnene Reidar Lien og Per Breck. Det vil føre for langt å fortelle om alle deres meritter som par, men de har en lang karriære bak seg som landslagsspillere på 70- og 80-tallet. I tillegg har de en rekke norske mesterskap og var i en årekke vårt beste par. Reidar Lien la opp som bridgespiller i 1983 for å bruke tiden sin på jobb og familie. Per Breck fortsatte sin aktive karriære enda noen år, blant annet med ytterligere to NM gull for Bergen. Her er et intervju jeg gjorde med Reidar Lien i 2007.

Fra Glansdagene. Arne Thomassen, Per Breck, Reidar Lien, Jon Sveindal og Tor Bakke

Så skriver altså Christian Vennerød at paret ikke spilte på en etisk korrekt måte og at dette var kjent i bridgemiljøet, både her hjemme og ute. Vennerød refererer til at Bobby Wollf skal ha sagt at de jukset og at i følge Vennerød "visste alle at en måtte holde til seg kortene når Per Breck var i nærheten". Vennerød kommer ikke med annen dokumentasjon på dette.
______________________________________________
 
Jeg hadde egentlig tenkt å la saken ligge, ikke minst fordi jeg kun så negative sider ved å hause opp saken mer. Når Reidar Lien nå ønsker å forsvare sitt og Per Breck sitt renome, blir jeg nødt til å la den angrepne part også  få spalteplass. Dere som abbonerer på BIN, får muligheten til å gjøre dere opp en egen mening når neste nummer kommer. Jeg tror de fleste vet hva jeg mener.


Er det noen av dere lesere som har meninger dere ikke allerede har delt med oss, er kommentarfeltet åpent.

______________________________________________

  

Denne har jeg stjålet fra CSBnews og Steve Becker.

The biggest swings in team-of-four play occur on those rare hands where a pair at one table bids and makes a grand slam, while their teammates at the other table also bid and make a grand slam with the opposing cards! Unlikely as this might seem, that’s exactly what happened in today’s deal.

At the first table, South wound up in seven clubs doubled on the bidding shown. Had West led the ace of hearts, declarer would have gone down one. But it seemed to West that the ace of diamonds was much more likely to survive as the opening salvo than the ace of hearts.

This was certainly a reasonable assumption, but declarer ruffed the first diamond in dummy and easily made the grand slam. He trumped four diamonds in dummy and four spades in his hand, establishing dummy’s spades as well as his last diamond. After drawing East’s lone trump, South discarded his heart loser on a spade and had the rest of the tricks.

At the second table, after a different sequence of bids, West wound up in seven hearts. A spade lead by North would have stopped this grand slam, but instead North made the uninspired lead of the king of clubs. Declarer ruffed, drew two rounds of trumps, took the obvious finesses in spades and diamonds, and so made all the tricks. So the successful team scored 2,330 points at the first table for making seven clubs doubled, and another 2,210 points at the second table for making seven hearts undoubted, and thus gained 4,540 points on one deal!

What all this teaches us is difficult to say, but the fact is that at both tables a different opening lead would have set both slams!