I motspill har vi bruk for signaler. Styrke og svakhetskast er ofte nødvendig. I noen spill er Lavinthal (fargeskiftsignal) løsningen. Dessuten er fordelingssignaler nyttig for å finne ut hvordan det ser ut med hensyn til fargelengder. 

Problemet med mange forskjellige signaler er at det kan fort bli galt om man forsøker å tilpasse signalbruken for mye til akkurat det spillet man spiller. Det kan ikke være styrke/svakhet en gang, Lavinthal en annen gang i en ganske lik situasjoner. Det må være klare avtaler om NÅR det går over fra hovedsignalet (styrke/svakhet) til Lavinthal, og når det er fordelingskast. Den der setningen: "Vi gir de signalene vi tror makker har behov for" har jeg personlig liten tro på. Det blir alt for ofte mistforståelser. Det skal mye til for at begge i makkerskapet skal kunne være helt på bølgelengde hvis det forsøkes å spille slik at betydningen av et signal skifter alt etter som. Det beste er at det er klare "kjøreregler", tror jeg.

Her er et spill fra en lagturnering i helgen hvor jeg tror motspillet klikket fordi det ble forsøkt å signalisere, men hvor det beste nok ville vært å spille kortene i normal rekkefølge i den fargen som bli spilt i det kritiske øyeblikket.

VEST

BLINDEMANN

                              SYD

                               MOTSPILLER (du)

Du sitter syd. Øst spiller 4 spar etter at han åpnet med 1 spar, du meldte inn 2 kløver, vest sa 4 kløver - Splinter (kortfarge) og øst avsluttet med 4 spar. Du spiller ut en stor kløver. Bordet har som du ser singleton kløver 4, og da er det vanlig i trumfkontrakt at makkers påkast er Lavinthal (fargeskift), høyt kort for høyeste rangerte sidefarge, lavt kort for den laveste rangerte.

Nord legger kløver 10. Så du bør skifte til hjerter. Men hvilken hjerter?

Hvis makker har hjerter konge ser du beten med ett kløverstikk, to hjerterstikk og en ruterstjeling. Men makker ser ikke nødvendigvis ruterstjelingen, han vet jo ikke at du er renons. 

Hvis nord har KJx(x) i hjerter kan du skifte til hjerter 2. Da kommer hjerter tilbake idet nord vinner med hjerter konge, og vi får tre hjerterstikk. Men om nord ikke har hjerter knekt er det viktig å få tatt to hjerterstikk og få fatt i ruterstjelingen. 

Du satser på at makker finner motspillet og ikke nødvendigvis har knekten i hjerter, og spiller derfor hjerter ess. Makker legger styrke, og du fortsetter med hjerter. Men hvilken hjerter?

Her er det fort gjort å på en måte falle i "Lavtinthal-fella" og tenke at makker må få signal om å spille ruter tilbake. Den fargen er lavere rangert enn hjerter. Kløver fra nord er utelukket. Omtrent sånn tenkte kanskje syd, men å forsøke slike perfekte måter å signalisere på er feil og blir for komplisert. Syd spilte etter hjerter ess toeren.  Slik så hele spillet ut:

Liten hjerter i skift i andre stikk ville fungert. Da vinner nord med kongen og spiller hjerter tilbake. N/S tar tre hjerterstikk og beter 4 spar selv uten ruter til stjeling. 

Idet syd skiftet til hjerter ess og mer hjerter som nord stakk med hjerter konge hadde forsvaret tre stikk. Bør nord finne ruterskiftet nå?

Ja, motspillet bør vel finnes. Men nord fikk det om bakfoten og tenkte noe sånt som at makker kan ikke ha A102 i hjerter, for da ville tieren blitt spilt i fargens andre runde. Derfor var det like sannsynlig at syd kunne ha A-2 dobbel i hjerter som at han var renons i ruter. Nord spilte derfor hjerter tilbake i håp om at syd kunne stjele, men da sto resten og utgangen føk hjem

Det er klart at å spillet esset etterfulgt av tieren er normal rekkefølge med trekorts farge (hvis esset spilles først). Det er også klart at esset fulgt av tieren kan være A-10 dobbel noen ganger, men det behøver ikke være det. Esset fulgt av tieren kan imidlertid IKKE være A-10-2 tenkte nok nord som mange likevel vil si burde funnet det vinnende motspillet. Jeg synes dog syd bør være med på å dele denne fadesen fordi han gjorde det klønete. Dette er det kanskje enkelte som er uenig i, og du kan jo kanskje gå en runde med din faste makker og diskutere hvordan dere gjør det i slike situasjoner.